Det begynte med at jeg ikke forstod hvorfor jeg ble forbigått på jobb. Jeg hadde jobbet i bedriften i 5 år. Jeg ble brukt til mange forskjellige stillinger. Og i hver av dem forsøkte jeg mitt beste, med de rammene jeg fikk. Etter hvert så forsøkte jeg å gjøre ting mer på min måte, fordi jeg så at det kunne være så mye bedre for de menneskene vi skulle ta vare på. Men etter en utrygg barndom med misbruk og usikkerhet så søkte jeg annerkjennelse, jeg ville at noen skulle se meg. Jeg trodde at hvis jeg gjorde en god jobb så ville noen se det, og løfte meg sånn som jeg alltid ønsker å løfte andre. Jeg ble sikrere og sikrere på meg selv, hadde mange forskjellige faser. Men jeg ble aldri sett på ekte. Det jeg jaget etter ble en falsk forestilling for meg selv, jeg ville bli leder.
Når jeg ikke bare ble forbigått, men også trykket ned, flyttet på og stod i en jobb hvor jeg i 2 år hadde varslet at det var for mye på en person, så rant det over. Jeg var så sint! Jeg tenkte at noe var galt med meg, jeg tenkte at jeg ble dyttet ut. Hele min verden falt enda mer, og mitt konstante stress ble for mye.
Skam.
Det har lenge vært kjent at det har vært for mye arbeid på en person, men ingen ting blir gjort. Jeg blir fortalt at jeg er flink, og jeg blir bedt om å senke mine forventinger, så lenge det går rundt. Jeg sier at det ikke går rundt, det faller. Jeg må likevel stå i det alene.
Onsdag.
Har et møte med en familie vi har sviktet, en person som ikke har blitt fulgt opp. Jeg tar hele ansvaret, men vet at det er flere instanser som deler skyld. Vanligvis ville dette stresset meg, men jeg er sliten. Jeg forventer og håper at de skal skrike, peke, skylde, skamme.
De gjør ikke det. Jeg blir møtt med forståelse, jeg blir møtt at noen som er vant til å bli sviktet. De forteller sin historie, og de ønsker min hjelp, uten at de krever den, uten at de er bitre på hva som har skjedd.
Dette er ikke den første hendelsen jeg ønsker skam. Et annet menneske vi hadde sviktet, jeg hadde sviktet fordi jeg aldri strakk til, gav meg bare takknemmelighet, takknemmelighet! Vanligvis ville disse situasjonene ført til høyt stress, og at jeg ville forsøke å dekke over, pynte på sannheten fordi jeg trodde jeg måtte det. Nå ønsket jeg bare at noen skulle stille meg til veggs.
Dette var begynnelsen på slutten. Jeg falt sammen. Alt jeg hadde i meg løsnet og jeg gråt. Gråt for alle som ikke får hjelp. Gråt for systemet som ikke fungerer, gråt for at jeg ikke klarte dette.
Torsdag.
Gråten utløste, gjorde meg sliten. Jeg forsøker å stable meg, plastre meg. Men noe har skjedd.
Fredag.
Jeg har fått nok! Nå må det gjøres endringer! Jeg orker ikke dette mer. Jeg ser løsningene, men ingen vil hjelpe! Jeg tenker at jeg må ta kontroll! Jeg ber ikke om tillatelse lenger, jeg bare begynner. Begynner å investere tid nå, for at det skal bli bedre senere. Det går over all forventing. Jeg får til mer på denne dagen enn noen gang. Jeg drukner i arbeid, men jeg prioriterer det som kan gi mer tid fremover og som gir glede både for meg og for de jeg bryr meg om.
Helg.
Jeg burde ikke søkt etter det, men jeg søker etter tillatelse for å si opp. I går hadde jeg fått nok, skulle fikse, ordne. Men hvorfor skal jeg gjøre det? Jeg forstår at det ikke er mulig å fikse noe innenfra. Syklusen er den samme.
Mandag.
Jeg sier opp. Bryter ut. Det er ikke et valg, det bare skjer.
Tirsdag.
Sinnet er fortsatt der, jeg ser tilbake på mine 5 år. Jeg føler meg brukt, tråkket på, forvirret med vilje. Jeg setter grenser for første gang, men de kommer fra bitterhet og sinne.
Onsdag.
Jeg forsøker å finne en balanse, men sinnet jager i meg. Noen av mine grenser som jeg setter er helt reelle, men fordi jeg har latt meg dytte på så lenge, så skaper det reaksjon. Noen av grensene er også så fylt med sinne. Energien merkes.
Torsdag.
Det begynner å løsne, jeg forteller min opplevelse i hvert fall i en liten grad. Det føles bra, det føles nytt. Men jeg kjenner fortsatt på et virvar av følelser. Bitterheten, sinnet. urettferdighet. Men det skjer et skifte.
Denne kvelden anerkjenner jeg meg selv. Alle bitene faller på plass. Tankene jeg har hatt, om at jeg er annerledes, at jeg opplever verden annerledes enn andre blir for første gang tatt på alvor. Hele livet har usikkerheten styrt meg, hele livet har jeg forsøkt å passe inn i en boks som ikke er laget for meg. Jeg trodde det var vanlig å ta inn alle inntrykk, kjenne følelsene til folk i et rom, se forbindelser og hele bildet samtidig som detaljene. Jeg hadde vokst opp og forsøkt å lære meg spillet, men nå vet jeg at jeg ikke er laget for å spille det i det hele tatt.
Jeg har aldri forstått sjalusi, aldri forstått at folk motiveres av noe annet enn at vi alle skal ha det bra. Jeg trodde jeg måtte opp og frem for å bestemme, men det hele handlet alltid om å få lov til å hjelpe.
Livet går i revy. Når jeg har drømt om drømmejobben, hva har jeg egentlig drømt om? Jeg har dagdrømt om hvordan kontoret er utformet, omgivelsene. Drømt om å ha et sted som er laget for å hjelpe meg jobbe bedre. Drømt om en vegg å skrive på. En stol og ta beina opp på.
Og når jeg har drømt om penger, berømmelse, eller andre ting jeg trodde vi skulle drømme om. Hva har det alltid endt opp med?
Hjelpe andre.
Hver gang, hver drøm. Hvis jeg bare hadde penger, så kunne jeg forsket på dette, eller dette eller dette, jeg kunne åpnet denne tingen for å hjelpe disse menneskene, eller denne tingen for å hjelpe noen andre.
Denne kvelden ble starten på begynnelsen.
Det var smertefullt å se hele sitt liv i revy, føle å ikke bli sett noen gang, trodd at det var normalt å ha det sånn. Jeg anerkjente at jeg har hatt det helt forferdelig. Men universet ville at jeg skulle gå videre.
Ego.
Denne kvelden. Døde mitt ego.
Jeg er ute av boksen. Jeg er våken.
